Arealplan
En arealplan er et juridisk dokument som beskriver hvordan et område kan brukes. Kommunene er normalt planmyndighet og bestemmer over arealene i kommunen.
Arealplaner utarbeides og følges opp etter reglene i plan og bygningsloven. Planmyndigheten skal passe på at alle andre lover også blir fulgt. Det kan gjelde lover om miljø, natur, kulturminner eller veg, blant andre. Kommunene har som hovedregel et ansvar for å hente inn uttalelser fra de myndighetene som passer på at disse lovene blir fulgt. Hensikten er å unngå feil og lovbrudd når man planlegger.
Det finnes ulike arealplaner med ulike detaljeringsnivå. Den vanligste er reguleringsplaner. Dette er en detaljert plan som styrer hva som kan bygges og hvordan areal kan brukes. Den består av avgrensninger på kart og skriftlige bestemmelser til de avgrensa områdene.
Statlig plan
Det er Kommunal og distrikts-departementet som har ansvar for statlig plan.
Hjemmel i plan og bygningsloven
Statlig plan er hjemlet i §6-4 i plan-og bygningsloven. Bestemmelsen har følgende ordlyd:
«Når gjennomføringen av viktige statlige eller regionale utbyggings-, anleggs-eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det, kan departementet henstille til vedkommende kommune om å utarbeide arealdel til kommuneplan eller reguleringsplan etter lovens kapittel 11 og 12.
På samme vilkår kan departementet selv utarbeide og vedta slik plan.
Departementet trer da inn i myndigheten til kommunestyret. Vedkommende kommune plikter å gi departementet nødvendig bistand i arbeidet.»
Hvordan fungerer statlig plan?
Statlig plan brukes kun i særlige tilfeller. Dette er en unntaksordning.
Statlig plan følger de samme kravene som en kommunal plan. Det vil si at det skal gjennomføres utredninger, medvirkning og høring.
Det er ikke klageadgang og vedtaket er endelig.
Statlig plan kan likevel bli gjenstand for rettslige prosesser.
Når kan statlig plan brukes?
Staten legger disse kriteriene til grunn for statlig plan:
- Store statlige eller regionale tiltak.
- Sterke konflikter mellom lokale, regionale og statlige interesser.
- Uenighet mellom flere kommuner.
- Tiltak som krever rask gjennomføring.
- Statlig plan kan også vurderes om kommunen selv ønsker statlig plan. Kommunen kan da anmode staten om statlig plan. Det er Kommunal- og distriktsdepartementet som avgjør om det skal utarbeides en statlig plan.
Forskjellen på statlig plan og kommunal plan
Kommunal plan:
- Kommunen er planmyndighet.
- Det er mulig å klage på planen.
- Andre myndigheter med innsigelsesrett kan fremme innsigelse hvis planen bryter med loven.
Statlig plan:
- Staten er planmyndighet.
- Det er ikke mulig å klage på planen.
- Ingen kan fremme innsigelse.
- Kommunen er høringsinstans og har plikt til å bistå Staten i planleggingen.
Det er muligheter for raskere planlegging fordi det ikke kan gis innsigelser. Det betyr ikke at Staten kan bryte loven. De samme reglene gjelder for statlig planlegging som for kommunal planlegging, men Staten har ansvar for å samordne de ulike lovene selv.
En statlig plan gir mindre lokal styring, og det er ikke lenger kommunestyret som bestemmer bruk av areal.
Statlig plan og Fensfeltet
- Kommunen mister vedtaksmyndighet, men ikke muligheten for medvirkning.
- Staten kan velge et område utenfor Nome.
- Staten kan velge et område Nome kommune ikke ønsker.
- Kommunen blir høringsinstans og må bistå staten.
- Forhold som er viktig kan formaliseres i samarbeidsavtale.